Nylig dro jeg på båtreise fra Oslo til Kiel – sammen med datteren min, og for første gang med sønnen min. I Norge er feriereiser med båt veldig populære. Man kan spise godt, handle litt, og alt er selvfølgelig barnevennlig ☺️
Det var en spesiell opplevelse. Selv om det bare var to dager på sjøen, føltes det som om tiden sto stille et øyeblikk. Utenfor dekket strakte havet seg uendelig, himmelen smeltet sammen med horisonten, og vinden luktet av frihet og ro.
Jeg har alltid trivdes ved havet. Det er noe med sjøen som rydder opp i tankene – som minner meg om hva som virkelig betyr noe. Mens jeg så på bølgene og himmelen som stadig forandret seg, kom jeg til å tenke på et sitat jeg en gang leste:
«Det er ikke vinden, men måten du setter seilene på, som bestemmer hvilken vei du går.»
På cruiseskipet er det selvfølgelig ingen seil 😉, men metaforen passer likevel perfekt. For i livet kan vi heller ikke styre alt – ikke vinden, ikke hendelsene, ikke andres meninger.
Men vi kan justere våre egne seil – tankene våre, holdningen vår, valgene vi tar.
I en periode merket jeg at jeg ofte valgte retninger for å gjøre andre fornøyde. Jeg ville at alle rundt meg skulle ha det bra, selv om det betydde at jeg mistet litt av meg selv på veien.
Men så skjedde noe. Kanskje var det morsrollen, kanskje tiden, eller kanskje bare de stille stundene på havet. Jeg forsto at jeg vil lytte til hjertet mitt igjen – for det er det eneste som virkelig kjenner veien.
Hjertet vet når det er tid for å hvile, og når det er tid for å dra ut i det ukjente. Det vet hva som gir oss glede, og minner oss om at drømmer ikke er til for å utsettes – men for å leves ut, steg for steg, selv når vinden ikke alltid blåser i ryggen.
Da jeg så på barna – på nysgjerrigheten deres og gleden over hver nye opplevelse – tenkte jeg at slik vil jeg også leve.
Med åpenhet, med planer, men også med rom for livets små mirakler.
For det er jo drømmene som har ført meg til steder jeg en gang trodde var umulige.
I dag er jeg takknemlig – for stillheten på havet, for barnas smil, og for motet til å sette mine egne seil på nytt.
Ikke de av lerret og tau, men de som finnes inni meg – laget av tro, lidenskap og kjærlighet. 💙🌊
For det handler ikke alltid om hvor vi er på vei.
Noen ganger er det viktigere hvordan vi seiler – og med hvem. ⚓ ⚓
Og du?
Når stoppet du sist opp for å kjenne etter hvilken vei dine seil peker?
Seiler du dit du virkelig ønsker – eller dit vinden av andres forventninger og plikter fører deg?
Kanskje er i dag et fint øyeblikk å senke tempoet litt, se mot horisonten – og lytte til hjertet ditt.
For det vet hvor din havn er. 💫
