I det siste har jeg stadig oftere følelsen av at jeg står et sted mellom to versjoner av meg selv. Den gamle — lettere, spontan og styrt mest av hjertet og følelsene. Og den nåværende — mer sliten, forsiktig og på jakt etter balanse mellom følelser og fornuft.
Før virket det som om hvis jeg følte noe sterkt, så var det nettopp dit jeg burde gå. At hjertet alltid visste best. Og kanskje var det virkelig slik i lang tid. For hjertet førte meg til vakre øyeblikk, relasjoner, opplevelser og drømmer. Men i dag begynner jeg å forstå at det å bli voksen ikke handler om å gi opp følelsene. Det handler om å lære å beskytte seg selv. Å lære å velge det som gir oss ro, ikke bare en midlertidig lindring.
Livet viser oss veldig raskt gjentakende mønstre. Tilbakevendende skuffelser, lignende situasjoner, relasjoner som tar energi i stedet for å gi den. Og kanskje er det nettopp derfor de finnes — for at vi en dag skal stoppe opp og si: ‘Denne gangen velger jeg annerledes.’
For ikke alt som føles kjent, er godt for oss.
Noen ganger vender vi tilbake til bestemte mennesker, steder eller følelser bare fordi de er velkjente for oss. Selv om vi innerst inne kjenner uro. Selv om de nok en gang tar fra oss en liten del av oss selv.
I dag forstår jeg mer og mer at det å velge seg selv ikke er egoisme. Det er omsorg. Det er små, daglige valg. Som et sunt måltid, selv når det hadde vært enklere å spise hva som helst i farten. Et øyeblikk med stillhet i stedet for konstant støy. Søvn i stedet for enda en kveld brukt på å late som om vi fortsatt har krefter.
Det handler også om å velge mennesker man ikke trenger å bruke masker rundt. Mennesker som ikke krever at vi hele tiden tilpasser oss for å fortjene deres nærvær. Slike mennesker som lar oss være slitne, stille eller litt fortapte — og likevel føle oss gode nok. Trygge.
For sannheten er at de fleste av oss bærer ulike masker hver eneste dag. Vi smiler når vi egentlig er slitne inni oss. Vi sier at alt er bra, fordi vi ikke vil være en byrde. Vi tilpasser oss omgivelsene, forventningene og rollene vi har fått i livet. Mamma. Partner. Kvinnen som ‘har kontroll på alt’.
Men under alt dette er vi fortsatt bare mennesker. Nakne og sårbare på vår egen måte. Vi trenger varme, ro og et øyeblikk til å puste.
De siste månedene har også lært meg noe annet. At kaos og vanskelige perioder både kan ta fra oss kreftene og samtidig minne oss på hva som virkelig betyr noe. Syke barn, søvnløse netter, konstant utmattelse — noen ganger føler jeg at jeg mister meg selv et sted mellom ansvar og omsorgen for alle rundt meg. Men det er nettopp da jeg tydeligst ser hva som gir meg ekte lykke.
En varm morgen. Helse. Latter. En rolig kopp kaffe drukket uten hastverk. Nærværet av mennesker som lar meg puste rolig.
Og selv om jeg savner meg selv — jenta med det frie hjertet fullt av drømmer og letthet — så tror jeg at hun fortsatt finnes et sted inni meg. Kanskje mer bevisst i dag. Kanskje mer forsiktig. Men fortsatt i stand til å drømme.
Kanskje er det nettopp det det vil si å bli voksen.
Ikke på å slutte å lytte til hjertet.
Men på å lære å velge det som virkelig gir det ro.
